Selvtillit – noe som avgjør din identitet, ditt skjønnhetsideal eller hvilken kultur du lever i?
Alle har nok et skjønnhetsideal, hvor vidt man følger det, er jo opp til hver enkelt. I hver kultur tror jeg der er en slags mal på hvordan man burde se ut, men også på hvordan man ”skal” oppføre seg.
Føler alle at de virkelig kan være seg selv? – uten bekymringer for hva andre mener om deres stil eller oppførsel? Det tviler jeg på. Er ikke det viktigste å kunne være seg selv, og føle at det er helt greit?
Å ha sin egen identitet og kunne greie å være ærlig med seg selv, tror jeg er grunnleggende for å ha høy selvtillit. For å ha selvtillit trenger man absolutt ikke og verken se eller føle seg perfekt, hvis det i det hele tatt er noe man kan kalle perfekt. Man trenger bare å være glad i seg selv for den man er. Det betyr ikke at man må være fornøyd med alt som går under utseende, men å akseptere sine skavanker vil gjøre alt mye lettere.
Skal man egentlig blande identitet og utseende? Er ikke identitet den du er? Kan identiteten din bli påvirket av miljøet og samfunnet du lever i, eller kan den aldri forandres, blir du som du alltid har vært? Blir du virkelig den samme for alltid, eller endres identiteten din faktisk svært ofte?
Alle ungdommer lever i en slags form for kultur. Ungdomskulturer varier veldig fra sted til sted. Det påvirker hva som er viktig og populært for ungdommen. Hvis man setter en 10.klasse i Oslo opp mot en 10.klasse fra for eks. Atrå barne- og ungdomsskole, ville man sett forskjell. Ikke bare på klesstilen, men også måten de snakker på. Slangen i Oslo er svært annerledes enn den vi har her i Tinn. Dette er kanskje grunnet at større andel av klassene, eller byen generelt, kommer fra andre nasjoner. De har antageligvis andre språk som morsmål, og drar ord derifra inn i norsken deres. Norske ungdommer tar opp dette, og det har preget ungdommens slang de siste årene.
På hver skole og i hver gjeng, er det noen som er mer populære enn andre. Er disse forbilder? Jeg vil si ja, noen, men absolutt ikke alle. Jeg kan ikke la være å tro det er noen som egentlig rett og slett ”presser seg til tronen”. Med det mener jeg at mange utnytter de svake for å bygge seg selv opp, og undersottene til ”queen-B”, skolens regjerende, egentlig bare er redde og føler seg truet, både til å avlyde og være som henne. Medelever kan ofte føle seg truet, fordi denne personen som regel har et bra utseende og veldig populær – lettere sagt at personen har mange venner som støtter henne hvis noen går i mot. Jeg ser ikke på denne ”personen” som er forbilde.
Et forbilde har som regel høy selvtillit, og gir mye av seg selv, men ikke på en overlegen måte – noe som er veldig viktig å unngå. Gir man alt for mye av seg selv virker man selvgod, kanskje også svært oppmerksomhetssøkende. Et forbilde skal, i mine øyne, være utadvendt, ha egne meninger, men også kunne uttrykke dem, og hyggelig. Å ta vare på de som blir lett alene og være imøtekommende. Viktig og ikke tro at man er verdens nummer en og bedre enn alle andre.
Er et forbilde det samme som et skjønnhetsideal? Eller omhandler et forbilde bare oppførsel, og ikke utseende?
Uansett – husk å tro på deg selv og følg drømmene dine! Eneste måten for å bli lykkelig.
Stjernefangeren
